Da jeg gikk på universitetet, leste jeg de første bindene av Aleksandr Solsjenitsyns «The Gulag Archipelago», om livet i Sovjetunionen og de beryktede gulagleirene. Det har preget meg i en ikke ubetydelig grad når det gjelder synet på enkeltmenneskets verdi og det kollektives kapasitet til å påføre den enkelte ondskap.
Tre timer fra Astana ligger det som var en av de største gulagleirene i hele Sovjetunionen, Karlag, ikke langt unna byen Karaganda. Det er målet for dagens reise.
Vi plukkes opp av guiden vår Bauer klokken 08.00.
Bauer er maskiningeniør, jobber i oljå og driver med guiding på fritida. Vi kommer til museet rundt klokken 11. Det ligger i Dolinka, i det gamle administrasjonsbygget til Karlag. Der blir vi overlatt til guiden Anna.
Anna er lokal. Begge besteforeldrene hennes på morssiden ble sendt til gulagleiren Karlag under Stalins regime. Morfaren var volgatysker og tilhørte en tysk minoritet med røtter i området rundt Volga i Russland. Han ble deportert hit. Mormoren var sovjetfange i Gulag-systemet (uklart hvorfor).
Det er ganske mange historier knyttet til gulagleirene som er interessante, men jeg skal forsøke å holde det kort:
Etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 begynte sovjetiske tvangsarbeidsleirer å bli opprettet. Etter at Stalin tok kontroll, ble dette systemet kraftig utvidet, og da særlig fra begynnelsen av 1930-tallet. Gulag er navnet som brukes om hele systemet av arbeidsleirer.
Gulager fantes i hele Sovjetunionen. Der satt både vanlige kriminelle og politiske fanger. Som Anna forklarer, hadde leirene to hovedmål. De var en måte å kvitte seg med fiender av staten på. I tillegg skaffet de staten billig arbeidskraft til blant annet jordbruk, gruvedrift og bygging av veier og jernbaner.
Karlag var i drift fra 1931 til 1959 og besto av en rekke leiravdelinger spredt over 22 000 kvadratkilometer. På det meste var det 66 000 mennesker samtidig i leiren samtidig. Altså litt større enn Helgeland, som er på ca. 19 000 kvadratkilometer, og litt mindre befolkning. Grunnen til at du trengte så stort område, var at det fangene jobbet med jordbruk, industri, etc.
Det var mange måter å havne i gulagleirene på. En av dem Solsjenitsyn beskriver, og som Anna forteller mest om, er artikkel 58 i den russiske sovjetrepublikkens straffelov. Den omhandlet såkalt "kontrarevolusjonær virksomhet". Ordlyden er vid og den ble også tolket vidt av staten. Ordlyden kunne omfatte fiendtlige handlinger mot staten, det å snakke negativt om staten, det å tilhøre en etnisk minoritet staten ikke likte, det å være i slekt med noen staten ikke likte, eller i det hele tatt si eller gjøre noe staten ikke likte. Det betød at man risikerte å bli arrestert uten en klar anelse om hva man faktisk hadde gjort galt.
Solsjenitsyn var selv offiser i Den røde armé da han ble arrestert i 1945. Han hadde kritisert Stalin i private brev til en venn. Brevene ble lest av sensuren, og kritikken kostet ham åtte år i arbeidsleir.
Her er bilder fra museet som viser hvordan livet i leirene kunne se ut.
Menn og damer var fall likestilte når det gjaldt soveplassene. Begge sov på kalde trebenker. Kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Benkene var ikke veldig lange heller. Tror Torleiv hadde hatt problemer med å sove her.
Vi får også se ulike fangehull man kunne bli plassert i. I det ene forteller Anna at dagsrasjonen var 100 gram brød og et glass vann. Disse hullene var også egentlig utendørs, så man måtte overleve vind og regn og alt annet som ble kastet over en.
Her er bilder fra museet som viser hvordan livet i leirene kunne se ut.
Under er et bilde av en ti år gammel jente som ifølge Anna havnet i en gulagleir etter å ha vært i tysk konsentrasjonsleir under krigen.
Hennes «forbrytelse» var at hun hadde vært i Tyskland. Anna forteller at hun derfor ble ansett som en mulig fiende av staten og sendt til Gulag.
Også flere sovjetiske soldater som hadde overlevd tysk krigsfangenskap, ble sendt videre til sovjetiske arbeidsleirer. Det var fra ett fangenskap til et annet.
En av fortellingene som gjorde sterkest inntrykk, var den om barne- og barselrommene. Det ble født barn i gulagleirene. Trolig var noen av svangerskapene også et resultat av voldtekt i leirene.
Anna forteller at barna ble skilt fra mødrene og plassert i egne avdelinger. I starten fikk mødrene fri to ganger om dagen for å amme. Etter hvert ble barna sendt bort, ofte til barnehjem.
Hun forteller også om mødre som fortsatte å få brev fra barna om at de hadde det bra, og at mor måtte stå på og være patriotisk. I virkeligheten kunne barnet være dødt eller sendt videre til et annet sted. Mødrene fikk likevel brev. Det var da sovjetiske offiserer som skrev og utga seg for å være barna.
Hun forteller om det samme med ektemenn som var soldater under krigen. Damene kunne fortsette å få brev om at mennene hadde det bra, og at de selv måtte stå på. I realiteten var mennene døde.
Bildet under viser museets "torturrom".
Det ble brukt for å få innrømmelser fra folk, kanskje i kombinasjon med avhør.
Som nevnt var Gulagene en viktig kilde for arbeidskraft. I mange tilfeller ble derfor fanger presset til å angi uskyldige venner og familie for å fylle kvoten som gulagene måtte ha. Avhørene kunne da foregå over dager. Og fangene fikk verken mat eller vann frem til avhørene var over, som jo må være en effektiv avhørsmetode. Bildet under, mener jeg viser bilde som ble tatt av fanger før avhør.
Under er også bilde av litt sovjetprogaganda, som var en viktig del av livet i leirene.
Bildet av gjengen etter turen:
Etter besøket drar vi til en russisk restaurant og spiser potetdumplings og drikker te.
Deretter tar Bauer oss med for å se noen av attraksjonene i Karaganda. Det inkluderer en statue av Lenin, som er bortgjemt i en lekepark, og et bilde av to arbeider som holder oppe noe (kull?).
Bauer forteller også at Karaganda har et av landets beste universiteter for leger. Ifølge ham henger det sterke fagmiljøet blant annet sammen med at mange leger havnet i gulagleirene. Da de kom fri, ble flere boende i Karaganda og bidro til å bygge opp byens medisinske miljø.
Leirene satte altså spor etter seg også på den måten.