Astana er en merkelig by.
Det første du legger merke til, er de enorme gatene og veiene, som ser ut til å være dimensjonert for en helt annen skala.
Det er avstand til alt. Byen har flotte skyskrapere og store landemerker, men selv om det bor mange mennesker her, har jeg en følelse av at det burde vært flere. Det er i hvert fall plass.
Forklaringen på at byen ser så ny ut, er at mye av den nye hovedstadsdelen er bygget etter 1997, med god hjelp fra landets oljeinntekter. Før dette var byen et sentrum for Sovjetunionens store jordbrukssatsing på 1950-tallet. Bare i Kasakhstan ble rundt 250 000 kvadratkilometer steppe pløyd opp for å dyrke korn. Det er omtrent 13,3 ganger større enn Helgeland og 26,7 ganger (!) Rogaland.
Byen fikk i 1961 navnet Tselinograd, som betyr noe sånt som «jomfrulandets by», etter jordbrukssatsingen. I 1992 ble navnet endret til Akmola. I 1997 bestemte landsfaderen og diktatoren, Nursultan Nazarbajev, at hovedstaden skulle flyttes hit fra Almaty i 1997. Året etter fikk byen navnet Astana, som passende betyr «hovedstad» på kasakhisk.
Siden har enorme summer gått med til å bygge opp hovedstaden i ingenmannsland, hvor temperaturen nærme seg 40 varmegrader om sommeren og 40 kuldegrader om vinteren.
I dag har byen omtrent 1,7 millioner innbyggere.
Vi bruker dagene på å undersøke hva byen har å by på.
Og helt ærlig er det ikke alt for mye som er interessant.
Vi besøker Baiterek, det hvite tårnet med den store, gullfargede glasskula på toppen.
Vi står omtrent 20 minutter i kø for å få billett, noe vi får høre er usedvanlig kort.
Tårnet skal forestille livets tre. De hvite stålsøylene sprer seg som greiner rundt glasskula, som skal symbolisere et gullegg lagt av den mytiske fuglen Samruk. Den øverste etasjen ligger 97 meter over bakken, en henvisning til 1997, da byen ble hovedstad. Herfra er det flott utsikt.
Selve kronjuvelen i tårnet er et forgylt avtrykk av Nazarbajevs høyre hånd. Godtroende helgelendinger kan her legge hånda i avtrykket og ønske seg noe.
Ingen lottogevinst foreløpig.
Vi besøker også den store moskeen, Astana Grand Mosque. Den åpnet i 2022 og er den største i hele sentralasia.
Vi tar også en tur innom Khan Shatyr, et kjøpesenter som ser ut som et enormt nomadetelt og er 150 meter høyt. Jeg vet ikke helt hva vi ventet, men de som anbefaler kjøpesentre som turistmål, kan ta seg en bolle.
Nasjonalmuseet får også et besøk. Her finnes utstillinger om landets historie, som blant annet inkluderer dinosaurer og raketter. Museet var egentlig ganske greit. Kanskje det beste vi dro på.
Alt i alt er det ikke så mye å skrive hjem om. Astana er ikke en by man trenger å besøke. Selv om det er litt å se på, føles byen i seg selv ganske upersonlig.
Noen fun facts:
Astana ble i 2019 omdøpt til Nur-Sultan for å hedre Nazarbajev, som nettopp hadde gått av som president. Dessverre for ham fikk byen navnet Astana tilbake allerede i 2022.
I 2019 ble det bestemt at også hovedgatene i landets regionshovedsteder skulle oppkalles etter Nazarbajev. En hovedstad alene var tydeligvis altfor beskjedent.