Jeg tenker at det er på tide å endelig dra på tur. Jeg har derfor funnet noen fjell- og vandreruter i nærheten av Xi´an
Første stopp er Huashan, som er et av Kinas fem hellige fjell.
Fjellet er 2154 meter høyt med trapper fra starten av. Du starter kun noen hundre meter over over havet, så det er en lang vei opp.
Heldigvis går det gondol!
Som dere ser kunne utsikten vært bedre.
Jeg tror også på et generelt grunnlag at man bør unngå steder som kinesere omtaler som «hellig». Kinesere flokker seg til alle topp ti-steder som finnes. Selv med null sikt er det flust av folk.
Neste tur går til Guangyuan i Sichuan og det som er kjent som Shu-veien. Legenden bak veien er at kongen av Qin ønsket å erobre kongeriket Shu. Problemet var at Shu lå godt beskyttet bak skog og fjell. Kongen satte derfor ut et rykte om at han hadde okser som dreit gull. Kongen av Shu hørte ryktet og bygget en vei for å hente oksene. I stedet for gulldritende okser kom imidlertid Qin-hæren, og Shu ble erobret.
I over 2000 år var dette hovedferdselsåren inn til Sichuan-provinsen. Jeg går fra byen Zhangae til Jianmen, en rute som er ca. 27 kilometer (Turen kan også gås i kortere etapper enn 27 kilometer).
Etter noen kilometer langs den gamle veien går jeg forbi en kinesisk jente. Hun hilser på, men jeg er i telefonen med Karen, så jeg sier kjapt hei før jeg går forbi.
Et par kilometer lenger frem står jeg ved et veikryss og aner ikke hvor jeg skal gå. Da tar den kinesiske jenta meg igjen. Jeg sier unnskyld for at jeg ikke stoppet i sted, og vi kommer i prat.
Hun heter Gloria (på engelsk), men jeg skal bare si GoGo. Hun jobber som engelsklærer og skal også til Jiamen.
Det viser seg å komme godt med. For i motsetning til det forrige fjellet er ting ikke godt merket langs Shu-veien. Og jeg er overbevist om at jeg hadde gått feil et par ganger uten GoGo.
Selve Shu-turen er veldig fin. Alt er lagt i steintrapper, det er masse natur og dyr, og du går forbi gamle kinesiske landsbyer. Vi treffer også overraskende få folk, kanskje totalt ti andre turgåere i løpet av turen.
Det er også veldig kjekt å kunne prate engelsk relativt uanstrengt med en kineser.
GoGo viser seg å være 36 år. Hun forteller at hun elsker å gå tur. Det er hennes eneste hobby. Det er også derfor hun valgte læreryrket, for å kunne dra mest mulig på ut og hun har reist rundt store deler av Kina. Hun viser meg masse bilder.
Jeg viser til gjengjeld bilder av Helgeland, Vestlandet og Tromsø. Hun forteller da at hun lenge har hatt en drøm om å besøke Norge. Hun har hørt det er utrolig flott, noe jeg naturlig nok bekrefter.
Etter en stund går vi forbi en gård og blir stoppet av en bestemor som tilbyr oss å kjøpe is. Det slår vi til på. GoGo forteller da at hun selv er vokst opp på gård. Hun kunne egentlig godt tenkt seg å flytte fra byen og ut på et småbruk en gang. Særlig grønnsakshage kunne hun tenkt seg. Men det er kanskje vanskelig å få det til uten en ektemann, og hun begynner å dra på årene, ifølge henne selv.
Hun forteller at det i Kina som dame er vanskelig å bli gift etter du er fylt 30 år. Da hun var 25 og 26 år gammel, hadde hun tilbud fra flere menn. Men hun ville ikke gifte seg ung bare for å gifte seg.
Det å gifte seg i Kina i dag er heldigvis bedre enn før i tiden, forteller hun. Da hun var liten fortalte moren henne, at hvis hun var født for femti år side, ville hun fått ødelagt føttene sine for å kunne finne en mann. rundt tusen år var det nemlig vanlig at jenter i Kina fikk føttene bundet. Allerede som småjenter fikk de tærne brukket og brettet under foten, før føttene ble surret stramt så de ikke skulle vokse.
Målet var føttene skulle vokse så lite så mulig. Jo mindre føttene var jo mer attraktiv var du. Du skulle altså nesten se ut som et barn. I tillegg var du i praksis funksjonshemmet, fordi man fikk store problemer med å gå.
GoGo forteller at hennes bestemor blant annet fikk sine føtter bundet. På 1800-tallet er det anslått at ca. 100 millioner damer hadde bundet føttene sine samtidig.
Skikken ble forbudt i 1912, men levde videre på landsbygda helt til kommunistene tok over i 1949.
Jeg spør GoGo om hun ønsker seg familie.
Ja og nei, svarer hun.
Det er dyrt og tungvint å få barn i Kina, sier hun. Selv om Kina kaller seg kommunistisk, må du betale for både utdanning og helse (høres nesten ut som USA). Småbarnsforeldre har dessuten så mange plikter at tiden sjelden strekker til. I dag skal barna følges opp på alt. Det var ikke sånn da hun vokste opp på gård. Da var det bare å løpe omkring.
Tantebarn har hun uansett nok av. Hun har tre søsken og mange onkler og tanter.
Hva med ettbarnspolitikken, spør jeg.
Hun begynner å le.
Når myndighetene kom på besøk for å kontrollere familien hennes, ble hun sendt til skogen for å gjemme seg. Familien hadde også en avtale med naboene om at hun skulle kalle noen av dem mamma og pappa. Hun tror likevel de ble avslørt til slutt, og at familien måtte betale bot.
Kjekt å vokse opp med søsken var det uansett.
Det mest spesielle med Shu-veien er at den går gjennom gammelskog. Det er fullt av trær som er både 500, 1000 og 1500 år gamle. Og vi stopper selvsagt ved hvert eneste tre.
Vi får også høre fra noen forbipasserende at det skal finnes et 2000 år gammelt tre langs veien. Dessverre finner vi det aldri…
Mot kvelden kommer vi endelig frem til en landsby og avslutter med middag.
Jeg drar tilbake til Guangyuan via en «ride-share»-app, dvs. samkjøring med en privatbil. GoGo skal fortsette å gå tur i to dager til.
Jeg får dette bildet tilsendt neste dag. Hun fant 2000-åringen!