Vi sover dårlig. Lufta i det lille huset er tett.
Morgenens løpetur er det imidlertid ingenting å utsette på.
Avreisen må derimot utsettes. Flere av hestene har vandret over ti kilometer i løpet av natten. De bindes nemlig ikke fast, men får et tau mellom enten forbeina eller bakbeina, slik at de må hoppe litt når de går.
Langt kommer de likevel når de leter etter mat.
Før vi kommer oss av gårde, dukker en ung bonde opp på lettmotorsykkel for å slå av en prat. Kanjeet forteller at han har mistet over tjue sauer og lett etter dem i tre dager. Bare tre–fire er funnet, alle med ulvebitt. Håpet om å finne resten i live er lite.
Som bestemor pleier å si: «Ulven er en lystmorder.»
Bonden er tydelig fortvilet. Én ting er å miste dyr man har et forhold til. I tillegg er sauene sannsynligvis en viktig del av livsgrunnlaget hans.
Jeg spør Kanjeet om bonden kan få erstatning fra staten.
Nei. Ifølge ham er det ingen erstatning for sauer som tas av ulv. Skyter man derimot ulven, betaler staten en god belønning.
Det siste er en ordning jeg tror bestemor kunne stilt seg bak.
Dagens etappe går over Kum Bel-passet, rundt 3600 meter over havet. I fjellsidene er det fullt av beitende dyr.
Turen går fint i starten. Det er god stemning.
Jeg øver meg også på litt hesteakrobatikk.
Så blir det baluba med kanadieren.
To timer etter at vi har forlatt leiren, forteller Véronique at hun har glemt igjen posen med passet og resten av verdisakene. Hun vil vite hva guiden og vi andre har tenkt å gjøre med det. Må vi tilbake?
Jeg spør om hun har sjekket bagasjen ordentlig.
Nei, men hun er ganske sikker.
Vi ber henne sjekke. I bagasjen er selvfølgelig posen.
Deretter havner hun i klinsj med Adriana, som kommer borti hesten hennes (som skjer når man rir sammen).
«DON’T TOUCH MY HORSE!» roper hun som ei sur gammel tante.
Alle må holde god avstand og respektere hennes «personal space».
Etter hvert blir hun igjen hengende etter, og hesten hennes må leies med tau.
Til slutt går hun i fistel og nekter å ri videre. Det går en liten halvtime før guiden og Véronique kommer etter oss. Kanjeet hvisker at dette blir hennes siste dag på turen. Det er imidlertid satt noen krav for resten av etappen: Vi får verken galoppere eller prate.
Leiren er derfor et kjærkomment syn.
Etter lunsj blir vi kjørt hjem til Kanjeet, hvor det venter dusj og wifi.
Neste morgen setter vi av Véronique på bussholdeplassen. Jeg tror dette er det siste vi skal høre om henne.
Det er det ikke.
I etterkant har jeg kommet over en video og innlegg i Facebook-gruppen «Kyrgistan», der reisende deler råd og erfaringer. Her beskylder flere Véronique for svindel og annen dårlig oppførsel.
I skrivende stund har Kanjeet fortalt meg at hun er arrestert av kirgisisk politi. Det kan bli interessant. Jeg tror ikke kirgisisk fengsel er den beste matchen for krav slik som om vegetarmat og «personal space».