«Finally», sier Kanjeet idet kanadieren går ut av bilen.
Resten av bilen bryter ut i jubel. Det føles på mange måter som å starte på nytt.
Vi er klare for turens andre halvdel. Da vi skal opp på hestene igjen, merker vi at det er betydelig kaldere enn tidligere. Ciara foreslår vodka og øl som løsning.
En vodkashot. Så en til. Og enda en.
Tar knekken på kulda, det.
Etter hvert blir flere småfulle. Fullest av alle er Ciara, som rir rundt og etterligner kanadieren:
«DON’T TOUCH MY HORSE!»
«DO NOT TOUCH ME!»
Underveis greier hun også å miste både Arc’teryx-jakka og solbrillene. Det tar hun overraskende fint. Jakka kostet nemlig bare 20 pund.
Billig i Vietnam!
Ved lunsjbordet er det full fart.
Først skal Ciara mate alle rundt bordet og flørte med guidene.
Så nekter hun å spise sin egen mat. Hun blir sur og trassig, omtrent som en femtenåring som er dritings for første gang.
Lunsjen varer til slutt i to og en halv time. Hun må komme seg litt til hektene før vi kan fortsette.
«Poor Robert, only in group with crazy girls. I pray he not become gay after this», sier Carolina.
På resten av etappen nekter Ciara å snakke med Kanjeet. Vi andre koser oss med øl og galoppering.
Vel fremme i leiren er hun fortsatt like sint.
«I am going to kill him. I am literally going to kill him», sier hun om Kanjeet.
Så skjer det to ting.
Først bestemmer guidene og jeg oss for å bryte håndbak. Det blir en lang kamp med god stemning og familien vi bor hos som publikum. Jeg tar Kanjeet i siste runde.
Ciara er overlykkelig.
Så dukker Ruslans hund Caesar plutselig opp. Den lille svarte hunden har vært savnet i tre måneder.
Et ganske rørende gjensyn.
Og simsalabim er Kanjeet og Ciara bestevenner igjen.
Under middagen får vi selskap av en mor og datter. De er russere, men flyttet til Tyskland for tjue år siden. Mot slutten av sovjettiden bodde de i Tadsjikistan, og nå er de tilbake i regionen for å besøke gamle trakter.
Jeg prater en del med datteren, Anita. Det er hyggelig å møte noen nye. Dessuten gir det en anledning til å få litt avstand fra galehuset ved siden av, hvor det blant annet kastes epler.
Anita jobber i finans og bor i London, men ser etter et nytt sted å bo. Under middagen drar hun opp datingappen Hinge. Jeg spør hvordan utvalget er på bygda i Kirgisistan.
Ganske tynt, er svaret.
Men det skal vel skje når man minst forventer det?
Som alternativ underholdning tilbyr jeg henne å følge med på et visst halvt Ironman-løp i Italia.
Senere på kvelden forsvinner Ciara og Kanjeet. Adriana og Carolina forteller meg da noe de mener jeg burde ha skjønt for lenge siden.
Ciara har en greie for guiden.
Ifølge dem kan jenter bli litt gale når de liker noen.
«It is the hormones.»
Samtalen går etter hvert over til kjærlighet. Carolina forteller om en tysker hun møtte i fjor. Før det hadde hun aldri hatt tro på langdistanseforhold. Men møter man den rette, mener hun at man finner en måte å få det til å fungere på.
Der er vi enige.
Når vi skal legge oss, er Ciara fortsatt ikke tilbake.
Det kan bli en spennende morgendag.