Atomvåpen.
Kanskje det skumleste og mest imponerende som noen gang er utviklet.
Som Robert Oppenheimer senere sa om den første atomprøvesprengningen:
«Vi visste at verden ikke ville bli den samme.»
Det er to steder hvor det ble gjennomført klart flest atomprøvesprengninger. Det mest kjente er Nevada-ørkenen. Det andre ligger i Kasakhstan, et stykke utenfor Semej. Området heter Semipalatinsk.
Totalt ble det gjennomført 456 atomprøvesprengninger her fra 1949 til 1989. Det vil si omtrent én prøvesprengning hver måned i førti år.
Guiden vår heter Yerlan og plukker oss opp på togstasjonen.
Han er utdannet ved det som den gang het Moscow Engineering Physics Institute, et av Sovjetunionens fremste læresteder innen atomfysikk.
Nå jobber han som guide.
Områdene vi skal inn i, krever i utgangspunktet spesialtillatelse fra myndighetene, og enkelte steder er vernedrakt påbudt.
Når vi kjører utover, er det likevel lite som tilsier at dette er et område brukt til atomprøvesprengninger. Landskapet er flatt og åpent. Stort sett ser det ut som vanlig steppe. Unntaket er enkelte forlatte sikkerhetsstasjoner.
Yerlan forteller at hele området var strengt hemmelig. Du kunne ikke engang finne det på kartet. Det ble også satt i verk tiltak for å forlede lokalbefolkningen. Barn ble for eksempel fortalt at området lå like utenfor Moskva. Det gjorde det ikke.
Han forteller også at ungdommer i militærtjeneste fikk bind for øynene og ble fløyet omveier. Slik skulle de aldri være sikre på hvor Semipalatinsk egentlig lå.
Også kodenavnet skulle forvirre. I militæret het området bare «Polygon 2». Ifølge Yerlan skulle dette få amerikanerne til å tro at det også fantes et «Polygon 1». Det gjorde det heller ikke.
Det første stedet vi besøker, er den såkalte «Atomic Lake». Det er en kunstig innsjø som ble skapt da Sovjetunionen i januar 1965 sprengte en hydrogenbombe 178 meter under bakken. Eksplosjonen lagde et krater som var omtrent 400 meter bredt og 100 meter dypt. Etterpå anla man en kanal gjennom kraterkanten, slik at vann fra elva kunne renne inn.
Hensikten var å undersøke om atomeksplosjoner kunne brukes til å bygge vannreservoarer for jordbruket i tørre områder. Man skulle samle opp vann når vannføringen var stor, og bruke det senere.
Hullet fikk de til. Problemet var den radioaktive forurensningen som fulgte med.
Vi får også se gamle siloer og bygninger brukt i forbindelse med prøvesprengningene.
Blant dem er en bygning over et laboratorium som ifølge Yerlan ligger 86 meter under bakken. Det ble bygd for å tåle kraftige sprengninger.
Bygningen er imidlertid ganske ribbet. Kreative gravrøvere har tatt med seg det som var av kobber. Det som var bygd for å tåle prøvesprengninger, har ikke tålt mennesker.
Yerlan tar oss videre til en skikkelig lokal restaurant. En «trailersjåførrestaurant», som han kaller det.
Der får vi servert suppe med hestekjøtt. Smaker som en blanding mellom ku og lam.
Vi prøver også fermentert hestemelk, som kalles kumys. Den lages av hestemelk som får gjære. Resultatet er en salt og syrlig drikk med litt alkohol i.
Ifølge Yerlan er drikken populær blant trailersjåfører og bønder. Han forteller at tre–fire liter er nok til å bli full. Han drikker heldigvis bare én liter.
Jeg tar en liten slurk, som er mer enn nok.
Vi overnatter på Hotel Mayak i byen Kurtsjatov, oppkalt etter atomfysikeren Igor Kurtsjatov, som ledet Sovjetunionens atombombeprosjekt.
Byen var administrasjonssentrum for prøvesprengningsområdet.
Hotellet er stort. Det var sikkert også flott i sin tid. Nå er det imidlertid ganske nedslitt. Det virker dessuten som om vi nesten er de eneste gjestene.
Vi har begge fått hver vår suite med hele fem sengeplasser, egen stue, balkong og badekar(!).
Kvelden går til sightseeing i byen. Det er litt interessant, fordi byen er en delvis spøkelsesby. Befolkningen er kun en tredjedel av det det engang var. Vi ender opp på det jeg tror er den eneste baren i byen.
Kurtsjatov er ikke en by for å teste nattlivet. Men det er vel heller ikke det byen er lagd for.