Etter to dager med skriving og videoredigering reiser jeg i dag videre til Georgia. Bussen går 14.00. Før jeg drar, er det imidlertid én ting jeg skal gjøre: besøke Jerevans Nansen-museum.
Nansen-museet ligger passende nok i Nansen-parken, som igjen ligger i Nansen-gata. Området ligger litt oppe i høyden over Jerevan, og ikke langt fra museet har man god utsikt over byen.
For de fleste i Norge er Fridtjof Nansen kanskje først og fremst kjent for hans ekspedisjoner. At Nansen nyter en spesiell status i Armenia, skyldes derimot arbeidet hans for flyktninger. Etter første verdenskrig og folkemordet sto et stort antall armenere uten et hjem. Som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger ble Nansen det såkalte Nansenpasset etablert.
Passet fungerte i praksis som et reisedokument for flyktninger. Det gjorde det mulig å få visum, krysse landegrenser og søke arbeid i andre land. Ordningen ble i praksis en livredning for armenere på flukt. Nansen engasjerte seg dessuten direkte i Armenia og dro dit personlig for å bistå flyktninger der.
Selve Nansen-parken inneholder et stort antall monumenter knyttet til armens historie og personer som armenerne anser som «venner av landet». Og den største vennen er Nansen. Midt i parken ligger «museet», som består av en rekke statuer, to bygg og en kirke.
sjefen sjøl
Det kan i mine øyne være liten tvil om at Nansen er en av historiens fremste norske menn.
_____
Etter Nansen-besøket bærer det videre til bussholdeplassen.
Siden busstasjonene i Polen og Ukraina har vært relativt oversiktlige, regner jeg med at det samme skal være tilfellet i Armenia.
Det er det ikke.
Busstasjonen er fantastisk uoversiktlig.
Fem minutter før avgang ser jeg imidlertid plutselig en kar strekke begge armene i været og rope «Norwegi».
Jeg blir siste passasjer om bord.
«Bussen» som jeg skal på, er i realiteten en maxitaxi. Totalt er det plass til elleve passasjerer. Bak rattet på bussen sitter en liten armener med haukeblikk og kraftige øyenbryn.
Bussturen kan oppsummeres med ett ord: sinnssyk.
Vi fyker av gårde i en fart som får det til å virke som om bilen er stjålet. Deler av turen klamrer jeg meg så godt jeg kan nedi setet med hjertet i halsen.
Når vi er ute av byen blir veien dårligere og farten større.
Jeg snur meg om halvdesperat rundt for å få øyekontakt med noen ved de vanvittige forbikjøringene for å få en bekreftelse på galskapen.
Jeg kommer da i prat med setenaboen min, Timur.
Timur forteller at han har reist i samtlige land i det tidligere Sovjetunionen. Han er derfor godt vant til uvettig kjøring. Han konstanterer likevel at:
«This is the craziest driver I've ever seen.»
På raden foran oss sitter en tysker. Timur hvisker til meg at han visstnok er en kjent tysk modell (kjekk kar).
Etter nok en vanvittig forbikjøring snur tyskeren seg mot oss.
«This is crazy. The driver is a fucking monkey.»
Jeg legger merke til at sjåføren har giftering og forsøker å berolige meg selv med at han sikkert har kone og familie. Jo lenger turen varer, blir jeg imidlertid mer overbevist om at kona må være et armensk troll, og at en trafikkdød ikke fremstår som noen dårlig utvei for vår kjære sjåfør.
Jeg vurderer å be om å få gå av. Problemet er at det begynner å bli kveld, vi befinner oss et eller annet sted i Armenia, og jeg har vet ikke hvordan jeg i så fall skal komme meg videre til Georgia.
Timur beroliger meg også ved å forklare at det vil bli bedre på georgisk side. Der er det nemlig et stort antall fartskameraer.
Tyskeren foran oss lar seg imidlertid ikke berolige.
Etter passkontrollen går han rett bort til sjåføren, som står og røyker på inn- og utpust.
«You are a fucking monkey.»
Så snur han seg mot Timur og meg.
«I'm not risking my fucking life for this shit. Fucking crazy.»
Jeg spør hva han har tenkt å gjøre.
«I will find someone. No worries.»
Så tar han kofferten og begynner å gå mot den georgiske siden av grensen.
Jeg ser ham gå med en viss misunnelse.
Tyskeren på vei mot grensen
Deretter går jeg igjen om bord mordbussen.
Heldigvis viser Timur seg å ha rett. På georgisk side er det mer tettbebygd og det er flere kameraer. Det er derfor færre steder sjåføren kan forsøke å ta livet av oss.
Jeg får her også bedre tid tli bedre kjent med Timur.
Han er 16 år og kommer fra Sevastopol på Krim-halvøya. Han forteller at han driver med bryting, har vunnet ungdomskonkurranser og er elevrådsleder på Krims største skole.
Faren er videre russisk politiker. Moren er ukrainsk kunstner.
De er nå skilt.
Timur forteller om livet på Krim. Det er utålelig å bo der nå, sier han. Han viser meg bilder av bombede hoteller og andre bygg. Det er også strømproblemer. Bensinprisene var også enkelte dager 500 dollar literen(!).
En annen grunn for å komme seg bort, er at han nå nærmer seg en alder hvor han frykter at han kan bli vervet til den russiske hæren.
Det kommer ikke på tale om. Timur er imot krigen.
For moren, som er ukrainer, har det å bo på Krim under krigen vært tøft. Hun har ikke greid å jobbe de siste årene. Hun har derfor nå flyttet til Georgia for å få livet på fote igjen.
Timur er på til Georgia for å være med henne, og skal på internasjonal skole i Tblisi.
Han gleder seg. Samtidig forteller han at det ikke er spesielt enkelt å være russer for tiden.
Ifølge Timur blir en møtt med fiendtlighet nesten overalt. Han kan heller ikke reise overalt. Han er rammet av europeiske og amerikanske sanksjoner på grunn av farens politiske roller.
Timur lurer på hvordan det er å reise som nordmenn. Jeg forklarer at det er lett. Stort sett er det visumfritt og folk er hyggelig mot nordmenn.
Han er misunnelig.
Han håper med tiden at ting vil endre seg.
Vi ankommer Tblisi én time før estimert ankomst. Jeg tar farvel med Timur på busstasjonen og bestiller en Bolt inn mot sentrum. Der har jeg avtalt å møte en gammel bekjent.
Kjøringen til tross. Det er fin utsikt på turen.