Jeg lander i Armenias hovedstad Jerevan rundt klokken 00.15. Jeg har egentlig ingen forventninger til det lille landet i kaukasus.
Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ender opp i Armenia, er et tips fra mitt bereiste søskenbarn i Tromsø, Nina.
«Du burde dra til Armenia» når du skal til Asia, var hennes tips.
Og nå er jeg er her, midt på natten.
Men selv om det er natt, er det likevel flust av folk her. Jeg får forklart at det er det slik at hovedvekten av internasjonale flyvninger ankommer Jerevan på natten.
I passkontrollen er det to køer. Den ene er fast track og ser ut til å ta et sted mellom ett og ti minutter. Den andre — som jeg står i — er den ordinære køen, og bruker én til to timer.
En stk lang passkø
Da jeg omsider kommer gjennom, prøver jeg å få tak i taxi. Det viser seg å være enklere sagt enn gjort. Det er ingen ledige taxier å oppdrive.
Mens jeg venter kommer de de fire hviteste i ankomsthallen bort til meg (utenom meg selv). De er russere og har sett sekken min med sovepose og liggeunderlag. De har planer om å finne en park og sove der for natten, og ikke jeg vil være med?
Jeg tenker litt på det, men siden jeg tross alt har booket hotell takker jeg høflig nei.
Etter 40 minutters venting får jeg endelig tak i taxi, gjennom den lokal taxiappen «gg».
Taxisjåføren heter Hayk. Han forteller stolt at han er oppkalt etter Hayk, stamfaren til det armenske folket. Ifølge legenden var Hayk en stor bueskytter som beseiret den babylonske herskeren Bel og grunnla armeniernes land.
Med gebrokken engelsk begynner han deretter å fortelle meg om armensk historie.Den er kort fortalt preget av å ha en av de verste plasseringene som finnes, inneklemt mellom ulike stormannsgale imperier. I sør og øst har det persiske riket holdt til. Det osmanske riket har ligget til vest og Sovjetunionen i nord. Det har satt sine spor på Armenia, og som regel ikke med positivt fortegn.
Hayk forteller meg om folkemordet i Armenia, hvor en tredjedel av befolkningen omkom i forbindelse med første verdenskrig. Dette skjedde i hovedsak på to måter. For de armenske mennene i kampdyktig alder skjedde det enkelt og greit ved at de ble samlet opp og skutt av omanerne. Gjenværende kvinner og barn ble som regel ikke skutt, men ble sendt i eksil ute i ørkenen, hvor mange døde av sult og tørst.
Overraskende nok er det likevel ikke tyrkerne Hayk snakker mest negativt om.
Det er russerne.
«They steal. They lie», sier han.
Han forteller blant annet om hvordan Sovjetunionen etter andre verdenskrig oppfordret armenere i diasporaen til å flytte «hjem» til sovjetisk Armenia. De ble lovet et bedre liv, men ifølge Hayk opplevde mange i stedet at eiendom og verdier ble overtatt av staten.
Han mener også at Russland har sviktet Armenia i konflikten med Aserbajdsjan. For Hayk er konklusjonen enkel: Armenia må komme seg lengst mulig bort fra Russland og nærmere Vesten. Det er han for så vidt lang fra alene om å mene.
Jeg forteller videre at jeg kommer fra Norge.
Det liker han. Frithjof Nansen hadde han så klart hørt om. Det er første gang noen har sagt noe annet en Haaland til meg, etter jeg sier at jeg er norsk.
At han sier Nansen er imidlertid ikke så overraskende. Nansen gjorde svært mye for armenske flyktninger etter første verdenskrig og er en armensk folkehelt. Ett av mine mål for Armenia-turen er også å besøke Jerevans Nansen-museum.
Etter en veldig trivelig taxitur ankommer jeg hotellet litt etter klokken 03.00. Jeg stuper i køys.