Flyet vårt fra Katmandu går 06.00. Med en så tidlig avgang er det alltid en risiko for at noen forsover seg.
Det skjer også. Vi må derfor vente på hotellet i en halvtime før vi drar av gårde.
Vi ankommer flyplassen 45 minutter før avgang. Det ende med at Peter blir siste passasjer på flyet, mens jeg må vente på neste.
Sammen med meg er tre andre som reiser med Green Valley: Adel fra Spania, Rustam fra Russland og Avi fra Israel. Alle skal til Everest Base Camp, som også er stopp på min tur. Vi fire blir raskt en gjeng.
Flyturen går med et lite tysk Dornier 228 fly.
Vi flyr lavt og har god utsikt til åsryggene. Overalt er det hus og stupbratte grusveier hvor jeg nekter å tro at biler kan ferdes.
Det er utrolig hvor mange som bor så grisgrendt.
Når vi lander i Lukla, er det enkelt å skjønne hvorfor vi flyr med et så lite fly. Det er en ekstremt kort rullebane, som får Stokka lufthavn til å se ut som en storflyplass til sammenligning.
Vakkert ligger den i alle fall til.
Vi innser også at det er godt vi startet tidlig. Alt går nemlig ikke på skinner. Når jeg lander 1,5 time bak skjema, mangler nemlig bagasjen min. Vi må derfor vente en drøy time til før vi kan begynne å gå.
Første etappe er heldigvis kun rundt åtte kilometer, fra Lukla til Phakding. Vi går fra omtrent 2 840 til 2 610 meter i kupert terreng, så det er en rolig start.
Klokken tolv er vi framme og vi setter oss utenfor og nyter lunsj i sola.
På stien ved huset vi bor på hører jeg plutselig norsk på stien og får øye på en kar med et stort kamera.
"Ute på tur, eller?» spør jeg.
Han snur seg rundt og ser litt forbauset ut. Kameramannen heter Sveinung og er fra Alta. Han er med et TV-team som filmer serien «Ekspedisjonen», der kjente og mindre kjente folk deltar på tøffe ekspedisjoner. I fjor var det fjellet Denali som var ekspedisjonen. I år er målet fjellet Ama Dablam, forteller han.
«Kor du e fra?»
«Fra Herøy, på Helgeland», svarer jeg.
«Kjenne godt til Herøy. Va der i år med 71 grader nord. Padla der med kajakk.»
«Da med kajakk fra Herøy kajakk og sykkel?»
«Ja, var vel en kar derfra som ordna saker og ting.»
Naboen det ja!
Sveinung har også ei søster i Mosjøen og forteller at han var to uker på Helgelandskysten for ikke lenge siden, blant annet på Herøy. Veldig vakkert, rekker han å si før han plutselig sier "e må løpe".
Deltakerne har forsvunnet ut av syne.
Det er et hardt liv å være kameramann!
Det er helt strålende vær. Etter lunsj rusler jeg derfor videre og finner etter hvert et prima badested.
Etter en kald dukkert i lyseblått fjelvann og litt avslapning tusler jeg tilbake.
Midt på ei hengebro møter jeg Rustam. Han er på vei til et buddhistisk kloster oppe i høyden som han har lest om på nettet, og lurer på om jeg vil slå følge. Ikke vond å be jeg.
Klosteret vi skal besøke heter Rimishung og det ligger kun noen kilometer fra fra landsbyen vi bor i. Det er til gjengjeld bratt oppover store deler av veien, hvor det også er mye veiarbeid.
Omtrent hundre meter før klosteret kommer vi til en port og blir usikre på om vi kan gå inn. Da får vi øye på en munk som vinker oss gjennom. Han møter oss ved inngangen og presenterer seg som Dawa.
Dawa er i 40-årene, med barbert hode og ustelt skjegg. Han har vært munk siden han var barn, og har tilbrakt de siste 25 årene på Rimishung, forteller han.
For en donasjon på 300 rupi hver viser han oss rundt i klosteret og klosterets museum. Her er noen bilder:
Etterpå forteller han at ettermiddagsbønnen begynner om 20 minutter. Vi kan bli med hvis vi holder oss i bakgrunnen.
«Yes, why not», sier Rustam med sin tykke russiske aksent.
Klokken 16.30 kalles munkene inn med trommeslag. Én etter én kommer de inn i turkise kapper og finner plassene sine. Aldersspennet ser ut til å være fra 13 til 50 år.
Selve bønnen er på tibestansk. Det er en rekke vers som alle resitererer i en monoton rytme. Så kommer trommer og hornmusikk, før det hele begynner på nytt. Det hele er veldig fremmed og føles nesten kultlignende.
Etter en halvtime har Rustam og jeg fått nok kulturelt innslag. Vi må også komme oss tilbake før det blir mørkt
Nesten nede ved hotellet oppdager jeg derimot at pengene mine er borte. Det er to alternativer. Enten så har munkene ved sluskap lurt pengene fra lommen min. Eller så er det egen dumskap på fære igjen. I realiteten er vel egentlig aldri spørsmål om hvor feilen skriver seg fra.
Jeg husker at jeg hadde kameraet og pengene i samme lomme. Sedlene har nok fulgt med ut da jeg tok opp kameraet for å filme bønneseremonien. Klokken er 17.36. Det begynner å bli mørkt, og munkene er sikkert ferdige med bønnen. Hva de skal etterpå aner jeg ikke. Jeg beiner derfor opp de bratte bakkene igjen så fort jeg kan.
I hovedhallen finner jeg de yngste munkene, som spiller carrom, en slags fingerbiljard, og tuller rundt.
Jeg forklarer dem situasjonen og de henter Dawa. Han har heldigvis tatt vare på pengene.
Jeg takker hjertelig og gir klosteret 1 000 rupi i gave. I øyeblikket føles det mye ut, men jeg innser jo etterpå at jo bare rundt 60 kroner. Skulle kanskje gitt mer..
Munkene takker uansett og spør om jeg vil bli til middag. Jeg er egentlig sen til min egentlige middag med de andre, men det er jo ikke hver dag man får spise middag med munker.
I klosterets spisesal står på et bord i midten, og munkene sitter langs hver sin side av rommet. De eldste på den ene siden, de yngre på den andre. En eldre munk viser meg til min plass, som er et godt stykke fra resten.
Vi får suppe med poteter, linser og pasta, som smaker veldig godt.
Flere av munkene snakker overraskende godt engelsk. De liker godt at jeg er fra Norge og forteller meg om klosteret. Det er flere hundre år gammelt, men ble gjenoppbygd etter jordskjelvet i 2015. Totalt bor det 35 munker her. Noen er fra Tibet, men de fleste er fra Nepal. Klosteret har også sin egen skole.
Jeg takker nei til en porsjon til og tenker at jeg nå nok må komme meg tilbake. Guiden vår begynner sikkert å bli bekymret. Det er tross alt blitt bekmørk.
Munkene er også bekymret. De er redd for at jeg skal gå meg vill. Det er flere svinger og kryssende stier, forklarer de, og tilbyr å sende noen med meg.
Jeg takker for omtanken, men sier at det går fint.
"I have good sense of direction" sier jeg. En hvit løgn det. Men jeg tenker at så vanskelig kan det ikke være. Jeg har lys på mobilen og har tross alt gått stien tre ganger de siste 3,5 timene.
Jeg begynner å gå, men kjenner med en gang behovet for å slå lens. Jeg stopper så ved porten og legger mobilen på bakken slik at det lyser opp på meg. I det jeg lar det stå til snur jeg meg rundt for å se og der står munkene på balkongen og følger godt med.
Dagens flauste øyeblikk!
Jeg begynner så å tråkle meg nedover i møket. Mobillykta er i den ene hånde. En stein i beredskap i den andre.
Klokken sju er jeg tilbake på hotellet. Der blir jeg møtt av en lettet guide.
Han har visst vært nervøs, forteller Peter. Det er jo tidlig å miste en allerede første dagen.