Meteorologisk institutt melder sol sol sol (deler av dagen). Planen i dag er derfor å få gått så mye av nasjonalparken som mulig.
Fra vandrehjemmet er det gådistanse til shuttle-bussene. De tar deg til starten av parken. Derfra kan du enten velge å gå for eget maskineri i 2–3 kilometer, eller så kan du betale for å sitte på noen utrolig søte små tog.
Fremme ved «togstasjonen» er det mange ruter å velge mellom. Planen min er å gå turen som kalles 10 mile gallery opp til toppen av Tianzi-fjellet.
På nettet står det at turen skal ha haugevis med spektakulære utsiktspunkter.
De ser jeg dessverre lite til. Det er ikke bare tåke. Det er skodjæ. Det eneste jeg ser, er de tusenvis av trappene jeg går opp.
Hele stien er trapper.
Ikke noe for noen med dårlige knær, med andre ord.
Fremme på Tianzi er det både kafeer, KFC og, ikke minst, McDonald's.
Det er den mest kommersielle fjelltoppen jeg har sett. Og det er ikke bare tåka som er tjukk. Folkemengden er også massiv (det går både buss og gondol opp).
Fra toppen tar jeg bussen videre til Yangjiajie og går en rundtur der, som leder nedover. Hadde det vært klar sikt hadde nok utsikten vært utrolig.
Vel nede hopper jeg om bord på en shuttlebuss. Og hvor går den? Jo, tilbake til toppen av Tianzi-fjellet...
På toppen av det hele (og Tianzi-fjellet) begynner det å regne, og tåka er tjukkere enn noensinne. Sol sol sol (deler av dagen), ja.
Det eneste å gjøre er bare å komme seg ned og ta den lange trappeveien tilbake dit jeg kom fra.
Tilbake på hostellet møter jeg Aleksej igjen for middag. Denne gangen tar vi også med oss en tredjeperson fra hostellet, en polakk som heter Mi Hao. Eller noe i den duren.
Mi Hao jobber som engelsklærer i Colombia. Han er en ganske morsom kar. Selv om måten jeg staver navnet hans på får han til å høres asiatisk ut, har han tidenes mest stereotypiske polske utseende.
Vi finner oss et billig sted å spise. Der får vi blant annet servert varmt vann. Ikke te, bare vann. Det skal ifølge kineserne være bra for helsen forteller vår kinesiske oversetter, Aleksej.
Over maten forteller Mi Hao at hans main mission i Kina er å date en kineser. Altså ligge med en kineser. Det er imidlertid enklere sagt enn gjort, får jeg høre. Kinesere er tydeligvis veldig tradisjonelle. I tillegg kan han fortelle at "en venn" har opplevd å gå i fella for det som kalles «kinesisk filter». Det er telefonfiltre som er ekstremt populære i Kina. De endrer utseendet ditt og gjør deg slank og vakker. Altså en form for cat-fishing på godt norsk.
Mi Hao forteller videre at han godt kunne tenkt seg å reise til Russland, men er usikker på om det er trygt.
Jeg er negativ.
Aleksej er uenig. Selvfølgelig er der trygt å reise til Russland for meg og Mi Hao.
På reise er det ofte greit å unngå politiske diskusjoner. Det er som regel ingenting godt som kommer ut av det. Jeg forteller for så vidt heller ikke Aleksej at jeg er medlem av Fritt Ukraina og har uttalt meg negativt om den russiske staten på nettet. Det er ingen grunn til å ødelegge en fin kveld.
Tilbake på hostellet får jeg som et minne i gave en russisk sjokolade fra Aleksej. Den beste sjokoladen hittil på turen.
Ikke en så verst dag likevel.