Toget til Zhangjiajie går klokken 10.20. Også denne gangen blir det ståbillett. I motsetning til forrige gang blir det gulvet deler av turen denne gangen.
Etter fem timer er jeg fremme i Wulingyuan. Fra stasjonen tar jeg en taxi med all bagasjen til sørenden av nasjonalparken, Zhangjiajie.
Zhangjiajie er spektakulær.
Det er også Kinas første nasjonalpark og består av mer enn 3 100 fjell som ser ut som steinsøyler (som i Avatar-filmene).
Fra nasjonalparkens sør-ende går det en 7,5 kilometer lang sti kalt Golden Whip Stream. Den går til parkens vestlige inngang hvor det går det shuttlebuss til Wulingyuan sentrum, hvor jeg bor.
Det er kanskje den flotteste enkleste stien jeg har gått. Du har flott utsikt overalt.
I tillegg er det aper, såkalte rhesusaper, langs store deler av stien. Det syntes jeg faktisk var mye kulere enn jeg tenkte.
Stedet jeg bor på heter Swan Travel Hostel. Der har jeg et seksmannsrom. Fremme der treffer jeg på Aleksej fra Russland.
Han sitter i senga og leser Nakamura, og vi kommer fort i prat. Han snakker utrolig godt engelsk til å være russisk. Vi slår følge til middag. Aleksej forteller at han kommer fra et sted oppe i Uralfjellene, men studerer fysikk på Moscow Institute of Physics and Technology. Det anses for øvrig som Russlands beste universitet innenfor fysikk.
Han er 20 år og har for øyeblikket et pauseår fra tredjeåret. Målet er å reise mest mulig rundt i verden. Det er nemlig aldri godt å vite om nye kriger og restriksjoner kan oppstå, forteller han.
Han har et poeng der.
Vi finner en småsliten og lokal restaurant. Jeg kjøper nudler og dumplinps, som smaker helt fantastisk. Det er også gull å være med Aleksej på restauranten. I tillegg til engelsk snakker han ut av det blå kinesisk med servitørene (ifølge han selv har han også lært seg grei tysk).
Han forteller at han ville elsket å besøke Norge. Ifølge ham vet alle i Russland at Norge har fantastisk natur. Hvis omstendighetene tillater det, ville han elsket å komme på besøk en dag.
På grunn av sanksjonene er det imidlertid Kina som er det mest naturlige målet for russere.
I Zhangjiajie kryr det også av russere, forteller han. Det har også jeg merket meg.
Aleksej er videre interessert i å vite hva nordmenn synes om russere. Han forteller at det er kjent at Norge har blant verdens strengeste restriksjoner for russere. Er det slik at nordmenn misliker russere, vil han vite.
Det er et vanskelig spørsmål, tenker jeg. Jeg svarer at jeg ikke kan snakke for alle. I mitt hode er det et klart skille mellom russere og den russiske staten.
Om det gjelder for de fleste andre, er jeg imidlertid usikker på.