Ürümqi er Xinjiangs hovedstad. Byen er imidlertid ganske annerledes enn Kashgar, Kuche og Turpan. For det første er flertallet her han-kinesere (ikke uigurer). For det andre består sentrum mer av skyskrapere enn av basarer og leirhus.
Litt mindre sjarmerende med andre ord.
Hovedattraksjonen i byen er det massive Xinjiang-museet, som rommer alt fra gull, kommunistisk propaganda, smykker, vaser, sverd og mumier.
I løpet av turen får jeg også besøkt Hongshan, kjent som «Den røde høyden». Det er ikke altfor mye å skryte av.
Jeg tar meg dessuten en tur til byens basar. Selv om byen er mye større enn både Kuche og Kashgar, er basaren betydelig mindre. Det er likevel en del fint å se og godt å smake på.
Den siste kvelden drar jeg ut og spiser en bedre middag, og da endelig alene.
Det som da skjer, er at servitøren min, en kar på rundt 20 år, kommer bort og spør om nummeret mitt (under middagen). Nølende gir jeg det. Jeg tenker at det kanskje er en registrering eller noe han må gjøre.
Idet han har fått nummeret, sier han «you are beautiful, you know», gir meg et blunk og sender meg en melding hvor det står «I am a little boy». Fem minutter senere kommer han og gjør en moonwalk forbi bordet mitt.
Nei, Ürümqi er ikke stedet for meg.
På tide å komme seg videre.