På folkemunne kalles Turpan «ildovnen». Om sommeren kan temperaturen krype opp mot 50 grader, mens overflatetemperaturen kan bli opptil 80 grader. Byen er også et av de tørreste stedene i Kina. Det har historisk gjort jordbruk her svært krevende.
Byens mest kjente oppfinnelse er karez-systemet. Til og med modern kunne fortelle meg at hun hadde hørt om det på Hov i barndommen (noe kinesisk var det i alle fall).
Italienerne og jeg er derfor på Karez-museet.
Karez er kort fortalt et vanningssystem. Det består av flere kilometer lange underjordiske kanaler som leder fjellvann ned til åkrene, for å sørge for at vannet ikke fordamper. For å lage kanalene graves loddrette brønner med jevne mellomrom som kobles sammen med en tunnel i bunnen. Terrenget heller svakt, så vannet renner av seg selv, uten pumper.
Etter museet drar Italienerne og jeg videre til Turpans «wine valley». Ordet «wine» er i denne sammenhengen misvisende. Du får riktignok se vindruer. Vinsmaking kan man imidlertid se langt etter. Det er bare gater fullstappet av boder.
Etter noen forsøk greier vi likevel, til Massismos fortjenste, å få tak i en tørr kinesisk Cabernet Sauvignon.
Vi får også tak i kamelost i ulike smaker.
Til slutt samles vi for en siste lunsj på den kinesiske versjonen av KFC (Dicos), så tar jeg farvel med italienerne.
Fantastiske folk!
Toget mitt fra Turpan går 16.47. Neste stopp er Ürümqi, som med sine fire millioner innbyggere er hovedstaden og den største byen i den gigantiske provinsen Xinjiang.
En fun fact her er at Ürümqi er den byen i verden som ligger lengst unna et hav, over 2000 kilometer fra nærmeste kyst.
I Ürümqi bor jeg på Tiancheng internasjonale ungdomsherberge. Der treffer jeg tilfeldigvis franskmannen Aubin igjen, som jeg møtte i Turpan, og som er på vei mot Afghanistan.
Vi drar ut til middag. Aubin forteller at han møtte en kinesisk jente på en fest på herberget i går. Han er betatt. Planen er derfor å arrangere en ny fest i kveld for å se hvor langt ting kan gå. Siden jeg er blond og europeer, er det viktig for festen at jeg også kommer.
Huff. Det sitter jævlig langt inne etter en hel dag på farten.
Tilbake på herberget greier jeg først å snike meg opp på rommet. Klokken elleve kommer imidlertid Aubin og to kinesere og henter meg. Det er tid for kinesisk og fransk folkedans i lobbyen.
Det er vel bare å bli med da.
Etter dansingen, som faktisk er ganske gøy, blir det fest med allsang. «Baby» med Justin Bieber spiller blant annet høyt på anlegget. Jeg reflekterer over at det går helt fint an å bo på herberge etter fylte 30, men enkelte ting har man imidlertid vokst forbi.