Dagen etter er en skikkelig blådag. Jeg prøver å få bekreftet at bussen til Kina faktisk går. Etter en del frem og tilbake får jeg beskjed klokken 12.30: Den er kansellert. I dag også.
På toppen av det hele har jeg mobiltrøbbel.
Jeg bestemmer meg for å prøve å komme meg til Naryn, en by øst i Kirgisistan, nær grensen til Kina og omtrent fem timer fra Bisjkek. Derfra får jeg finne en måte å komme meg videre på. Problemet er bare at den siste bussen til Naryn gikk klokken tolv – en halvtime før jeg fikk bekreftet at bussen til Kina ikke gikk.
Det meste lar seg imidlertid løse hvis man bare spør om hjelp. En dame som jobber på hostellet, kjenner noen som kjører. For omtrent hundre kroner får jeg plass i en delt taxi.
Jeg hopper inn. De andre passasjerene er en jente på kanskje sytten år og en mann på rundt femti. Praten går i ett på kinesisk, mens jeg selv er opptatt med å diskutere med Telenor.
Veien går etter hvert opp i Tian Shan-fjellene, over et pass på mer enn 3 000 meter. Sikten er elendig, men landskapet er likevel mektig.
Klokken halv ti kommer vi frem til Naryn. Med god hjelp fra de to andre passasjerene finner jeg frem til et lite B&B, Recharge Hostel.
Det føles som en gudegave å komme frem. Etter en lang dag med telefoner, meldinger og stadig nye forsøk på å komme meg videre, venter en fantastisk seng.
Men selv om dagens problem er løst, gjenstår morgendagens.
Jeg må komme meg fra Naryn og over grensen på egen hånd.