Klokken seks går alarmen.
Planen i dag er enkel. Jeg skal gå til den siste bensinstasjonen i Naryn før stigningen mot grensen til Kina begynner. Der skal jeg stille meg langs veien og min lit til at en forbipasserende sjåfør tar meg med.
Idet jeg forsøker å liste meg ut av vertshuset, blir jeg stoppet av verten, Aidan, i rosa morgenkåpe. Hun spør hvor jeg skal. Jeg forklarer at jeg må komme meg bort til bensinstasjonen for å haike. Må få en tidlig stat.
"No"
Frokost må jeg ha. Jeg vil få en lang dag. Hun skal dessuten få mannen sin, Ermick, til å kjøre meg til bensinstasjonen og vise meg hvor jeg bør stå. Jeg vil derfor ikke spare mye tid på å gå tidlig.
Dermed blir det kaffe, egg og pannekaker før avreise.
For en service! Skikkelig trivelige folk.
God og mett blir jeg med Ermick ut til bilen. Det er om lag seks grader ute. Helt ok at jeg ikke startet tidligere.
På bensinstasjonen forklarer Ermick via en oversettelsesapp at det er trailersjåførene jeg må prøve å stoppe.
Jeg prøver derimot å stoppe alle.
Selv om flere biler stanser, er det ingen som skal samme vei som meg. Det var kanskje noe i det han sa.
Etter nesten en time biter agnet (tommelen). En kinesisk trailersjåfør på vei til gamlelandet stopper og tar meg på.
Sjåføren heter Tarsoen Shan (eller noe i den retningen). En utrolig hyggelig mann. Han byr på både røyk, kinesisk juice og solsikkefrø.
Mobildekningen er derimot begrenset, og dermed er det vanskelig å oversette mye. Det går i tegnspråk. Det er likevel ikke vanskelig å forstå at jeg er velkommen. Etter bare en time langs veikanten sitter jeg nå i en trailer på vei mot Kina, med både mat, drikke og godt selskap. Akkurat som planlagt.
Overraskelsen er derfor stor når vi etter en drøy time plutselig stopper langs veien.
Akkurat her har vi mobildekning, og Tarsoen Shan forklarer at grensen til Kina er steng. Det er nemlig helligdag.. Jeg kommer ikke over, sier han.
Grov bom høyre.
Han forklarer imidlertid at det ligger et motell et stykke lenger frem. Der kan jeg sove og kjøpe mat, og det er mulig å gå dit. Jeg tror han skjønner at jeg er litt overrumplet. Idet vi tar farvel, gir han meg en gigantisk pose med solsikkefrø. Litt snacks for turen.
Jeg kommer meg i hvert fall ikke tomhendt videre.
Trailerstoppet heter Kara Bulak og ligger om lag to kilometer lenger frem.
Der får jeg meg først lunsj. Deretter finner jeg overnattingen. Den er akkurat slik jeg hadde sett for meg et trailermotell på vei mot Kina og mer trenger jeg ikke å si om det.
I utgangspunktet leier man en seng på et relativt slitent rom som deles med to andre. En seng koster imidlertid bare rundt 130 kroner. Det er en no-brainer å betale for alle tre og få rommet for meg selv.
Etter hvert får jeg også sett nærmere på stedet jeg befinner meg i. Selve området er en gigantisk rasteplass for trailere. Bare inne på området må det stå godt over hundre, og utenfor fortsetter rekken langs veien. Rundt området er det stepper, noen få avsidesliggende bondegårder og massive fjell.
På kvelden tar jeg meg en joggetur og får samtidig målt køen.
6,3 kilometer lang!
Her befinner det seg altså flere hundre kinesiske og kirgisiske trailersjåfører på lite område. Og meg, så klart.
I tillegg til motellet er det to restauranter, et eget oppholdsrom med biljard og en døgnåpen matvarebutikk på området. Og da mener jeg bemannet hele døgnet, ikke sånn selvbetjent løsning som på Spar.
Som den eneste ikke-trailersjåfør og eneste hvite, får jeg også min del av oppmerksomheten. Under middagen inviteres jeg bort til flere bord. Det er ingen fare for at jeg skal sitte og spise alene.
Flere av trailersjåførene jeg prater med, mener også at jeg kan komme meg over grensen til Kina på lørdag, selv om det står på nettet at den er stengt. Det er bare å være tidlig ute, sier de.
Jeg bestemmer meg derfor for å gi det et nytt forsøk neste dag.