Fra Kanjeets hus til Bisjkek er det rundt fire timer. Planen er å finne en minibuss i landsbyen og rekke bussen videre til Kina samme ettermiddag. Det er derfor i utgangspunktet ikke mye tid å gå på.
Jeg har imidlertid hellet med meg for tiden.
Tilfeldighetene skal ha det til at tre italienere som leier rom hos Kanjeet, skal samme vei: Andrea, Generosa og Filipo.
De har bil. Og et ledig sete!
For en flaks.
I bilen går italienske sanger for full guffe. «Sarà perché ti amo» er en selvfølge.
En time før Bisjkek stopper vi ved Burana-tårnet utenfor Tokmok, som var både minaret og utkikkspunkt. Tårnet var opprinnelig rundt 45 meter høyt, men et jordskjelv har tatt den øverste delen.
Rundt tårnet er det også samlet helleristninger og gamle steinfigurer.
Det blir også tid til både bueskyting og familiebilder.
I Bisjkek rekker jeg en rask lunsj før turen går videre til busstasjonen.
Å ta buss i Kirgisistan er imidlertid ikke helt som å ta buss andre steder. Å kjøpe billetter på forhånd går ikke an. Beskjeden jeg har fått, er at bussen som regel går onsdager og søndager (i dag er det onsdag), men at jeg bare må møte opp og se.
Fem minutter før jeg er fremme, får jeg beskjed på melding om at bussen ikke går.
Jeg drar likevel til stasjonen for å finne ut hvor og når den eventuelt skal gå. To damer i skranken viser meg da en melding og sier at den kansellerte bussen trolig skal gå i morgen. Jeg kan komme tilbake da.
Og det funker. Det eneste jeg må sørge for, er å komme meg over grensen før helgen. Da skal den være stengt for turister.
Den ekstra ettermiddagen gir meg også tid til å besøke Osh-basaren, hvor de selger mat, klær, sko, vaskemaskiner, TVer, egentlig alt.
På kvelden møter jeg italienerne til middag på Mubarak, for klassisk kirgisisk mat. Det er veldig hyggelig. Alle tre bor og jobber i Hamburg. De tilhører derfor en sjelden rase: italienere som er gode i engelsk.
Under middagen forteller jeg blant annet om reisene mine og planene om å dra til Afrika. Jeg spør om de har vært der.
«Only if you count South Italy.»
Vent. Sånn nord-italiensk hovmod har jeg hørt før. Kanskje en av disse kan være karen Miriam Myhre leter etter?
Andreas bror har dessuten flyttet til Oslo. Italienerne har lyst til å komme på besøk, og vi planlegger et gjensyn der (Miriam er selvfølgelig invitert).