Det er for tiden den såkalte «Golden Week» i Kina. En hel nasjonal ferieuke hvor opprettelsen av Folkerepublikken Kina feires.
Noe som er litt spesielt med Kinas feriesystem, er at de nasjonale helligdagene regnes med i den totale ferien og utgjør en stor del av den. Utover de 13 nasjonale helligdagene som landet har, har man ofte bare fem eller ti dager man velger selv.
På morgenen er det høytidelig flaggseremoni med paradering av den kinesiske garden.
Deretter er det på tide å komme seg videre fra Kashgar, der neste stopp er Kuche.
Jeg møter opp på togstasjonen over én time før avgang. Det kommer til nytte når lommekniven min blir oppdaget i sikkerhetskontrollen. Problemet med politiet og vaktene i Kina, er at det alltid er en ikke-ubetydelig språkbarriere.
Heldigvis får jeg oversettelseshjelp fra en lokal kineser som heter Jay, som også skal på toget. Han forklarer at det er ekstra strengt på togene i Xinjiang, og at kniven er én centimeter for lang og dessverre må kastes.
Jeg får også forklart at reglene for kjøp av kniver i Xinjiang er strenge. Kjøper du en kniv her må de registreres hos myndighetene, i alle fall de som er større enn små lommekniver. Det finnes med andre ord ikke bare et strengt våpenregister, men også et eget knivregister.
Dette gjelder både privatpersoner og bedrifter. Driver du restaurant, må du som eier altså registrere alle knivene på deg og ta ansvar for hvordan de blir brukt. Det høres mildt sagt tungvint ut.
Det jeg ellers kan si om togstasjonen, er at det er mye struktur. Det står en konduktør ved hver togdør, og det er flust av vakter ellers. Alle som skal på toget, må være på perrongen noen minutter før avgang, og folk står fint i kø til sin vogn.
Jeg får for øvrig ingen egen papirbillett. Det er passet mitt som er billetten, og det må jeg vise overalt. Jeg kan altså ikke «selvskanne» meg inn slik vanlige kinesere gjør. Jeg må frem med passet til en vakt ved hvert sjekkpunkt.
Togturen skal ta tolv timer. Det er tre alternativer å bestille: «hard seat», «hard sleeper» og «soft sleeper». Jeg har «soft sleeper» og deler kupé med tre andre. Det for den nette sum av 250 kroner.
Jeg ankommer hostellet i Kuche rundt midnatt.
Der blir det stor oppstandelse blant kineserne som sitter og spiller kort og drikker. Det er ikke hver dag de får en utlending på et av de billigste overnattingsstedene i byen, til rundt 60 kroner natta.
De ansatte snakker ikke engelsk. En av hostelgjestene, ei jente som kaller seg Yolo, blir derfor oversetter.
Det kommer godt med, for det er tydeligvis litt styr. Jeg har nemlig greid booket meg inn på et jenterom, og alle endringer må registreres hos myndighetene.
Jeg er derfor ikke i seng før etter klokken tre. Likevel er det bare å komme seg tidlig opp.
Yolo og to andre jenter har nemlig invitert meg med på en lang biltur neste dag for å se attraksjonene rundt omkring Kuche.