Byen Kashgar ligger helt vest i Xinjiang og var en viktig handelsby langs Silkeveien. Byens handelstradisjoner er forsøkt bevart. Det er derfor mye å utforske. Her selges jadesmykker, kasjmirpledd, fancy tepper, tradisjonelle kostymer, kniver og masse, masse god mat.
Morgenen bruker jeg på frokost med Joe, som er på vei til Øst-Pakistan. PS: Sjekk dette stjernebildet jeg fikk fra ham der:
En ting man merker med en gang i Kina, er at maten (og taxiene) er ekstremt billig. Du kan få en god lunsj for 20 kroner. Mens vi sitter og prater, ser Joe en gris som blir filetert. Han går bort til mannen og spør om vi kan få et grillspyd hver.
Det ordner han. Seks kroner hver.
Etter at Joe har tatt farvel, er det utforskningstid. Og det er mye å se! En interessant ting er at gatene ofte er knyttet til bestemte varer. Det er egne områder for hatter, keramikk, trevarer og metallarbeid. Mellom dem går smale, svingete gater med små butikker, coffee shops, verksteder og boliger tett sammen. I mange butikker kan du dessuten se dem lage varene mens du er der inne. Det er noe man ikke ser hvert sted.
Matmarkedet i byen er også helt fantastisk. Det er bare å smake seg gjennom byen.
Blant annet prøver jeg brødyoghurt og brødkaffe, som er henholdsvis yoghurt og kaffe inni et brød.
Yoghurten er grei, men brødkaffe kan du få billig av meg.
Det er heller ikke uvanlig med livemusikk og folkedans til maten. Kashgar er nemlig uigurenes hjemsted, et tyrkisk, hovedsakelig muslimsk folkeslag, som skiller seg ganske mye fra den jevne kineser i både språk, kultur og utseende.
Mye kan skrives om Kinas forhold til denne minoriteten. Alt er ikke rosenrødt. Kortversjonen er i alle fall at Kina fører en god del strengere kontroll med islam enn det vi gjør i Norge (og det kan man kanskje mene forskjellig om).
Utenfor gamlebyen er det ikke særlig mye å se. En gå- eller løpetur langs elva kan imidlertid anbefales. Her ser jeg gamle damer som gjør en form for yoga, og andre som vasker klær i elva. Der er det også en imponerende Mao-statue i god gammel kommunistisk ånd. Mao er på mange måter Kinas versjon av Stalin.
På den siste kvelden tar jeg turen til Qishi Grand View Garden. Her er det nemlig offentlig bryllupsfest. Det vil si at mens brudeparet feirer med familie og venner, kan andre gjester spise i restauranten og få med seg feiringen. Det er i utgangspunktet ingen liste du trenger å stå på.
Når det er sagt, greier jeg først å forville meg til brudefamiliens bord (der trenger du liste) og blir så sendt bort til de «vanlige» bordene.
På kvelden treffer jeg også på en annen brite, Simon. Han skal ikke bare sykle hjem til England, men sykle verden rundt i to år. Mye gærne briter