Det er onsdag, og etter åtte dager i Almaty skal jeg videre til Kirgisistan. Nærmere bestemt hovedstaden Bisjkek. Det ser jeg veldig frem til.
For første gang på turen er jeg litt sent ute. Grunnen er at jeg har lite kontanter og må innom en minibank for å ta ut penger til taxien.
Bussen går klokken 14.00. På billetten står det at jeg skal være der senest 13.30. Jeg ruller derimot inn på busstasjonen i taxi klokken 13.47.
Heldigvis er busstasjonen mer oversiktlig enn den i Armenia. Det løser seg derfor fint. Jeg må si det er få ting som er bedre enn å finne frem til riktig buss med en gang.
Bussturen til grensen tar bare to timer. Der må alle ut med bagasjen og komme seg over på egen hånd.
På den andre siden venter vi på bussen.
Og venter.
Etter en god time har omtrent halvparten av passasjerene forduftet i lokale taxier til byen. Vi andre står igjen uten å skjønne bæret.
For min del er ikke taxi noe alternativ. Jeg tok nemlig bare ut nok penger til taxien i Almaty. Her finnes det vekslingsautomater, men ingen minibank.
Heldigvis har en av russerne på bussen tatt turen før. Han forklarer at bussen kan bruke litt tid på å komme gjennom grensen. Sammen med ham blir jeg en slags reiseleder for resten av følget, som består av russere, indere, en pakistaner og en amerikaner.
Og russeren får rett. Bussen dukker opp til slutt.
Deretter kjører den i nøyaktig 22 minutter før den slipper oss av på en busstasjon en god halvtime utenfor byen.
Der står jeg. Fortsatt uten penger.
Her tenker jeg fort og går bort til den ene hvite karen jeg ser på busstasjonen. Jeg prøver meg:
«Can I catch a ride with you?»
Og det kan jeg.
Han heter Bali og er fra Ungarn. Med seg har han en lokal kirgiser som har vært en slags guide for ham.
Bali er i Kirgisistan for å feire at han er ferdig med masteren sin i juss(!). Nå skal han reise litt før han drar hjem og begynner å søke jobb.
Jeg spør hva han vil jobbe med.
«I want to be a truck driver», sier han uten å nøle.
Etter fem lange år på skolebenken har han kommet frem til at et liv som advokat høres for kjedelig ut. Han elsker å kjøre og liker forutsigbarheten. I noen år høres derfor lastebilsjåfør ut som det perfekte yrket.
Ifølge ham tjener man dessuten like godt som en nyutdannet jurist. Det høres ikke usannsynlig ut.
Men noen år bak rattet holder. Skiftarbeid er vanskelig å kombinere med familieliv, mener han.
Jeg spør hva han skal gjøre da.
«I want to start and run a truck-driving company.»
Herlig type!
Når vi kommer frem til Balis hotell, forklarer den lokale kirgiseren via Google Translate at sjåføren har gått med på å kjøre meg videre til hostellet uten ekstra betaling, siden jeg ikke har penger.
Her har det åpenbart skjedd en misforståelse.
Fremme ved hostellet vil sjåføren nemlig ha betalt. Ikke mye, men penger likevel.
Jeg prøver å forklare at jeg ikke har noe å gi ham. Til slutt tilbyr jeg det jeg har i lommen: noen kasakhiske småpenger og to tyggis.
Han takker uhøflig nei og kjører videre.
Hostellet heter Kerege Hostel & Guesthouse og koster omtrent 90 kroner natta. Helt prima. Jeg bestiller takeaway for femti kroner via det lokale svaret på Wolt.
På hostellet blir jeg kjent med Bartosz fra Polen. Vi bånder over fotball. Laget hans, Lech Poznań, har møtt Bodø/Glimt i Conference League (Glimt tapte dessverre 1–0 sammenlagt).
Han er en slags polsk reiseinfluenser (B.soczyenski på Instagram). Jeg spør hvorfor han reiser rundt i Kasakhstan og Kirgisistan.
Han forteller at han bodde på Koh Samui i Thailand med kjæresten sin og jobbet som dykkerinstruktør. En dag kom han hjem fra kampsporttrening litt tidligere enn vanlig og fant henne i het omfavnelse med en annen mann i stua.
«She was telling me that he was ‘just a friend’.»
Som tatt rett ut av en film.