For dem som ikke vet det, bodde jeg en periode på hesteranch i Argentina.
Nå er jeg i Kirgisistan. Et land med om lag 600 000 hester hvor hest virkelig er best. Det betyr en ting: på tide å børste støv av cowboystøvlene.
Jeg har meldt meg på en seksdagers ridetur. Den går fjellbeitene utenfor Kochkor til innsjøen Song-Köl. Vi skal ri over store sletter, krysse fjellpass på nesten 4000 meter og overnatte hos lokale familier og jurter (kirgisisk versjon av samisk lavvo).
Det skal bli interessant.
Oppmøte er klokken åtte, og jeg får se resten av gjengen. Den består av fire jenter: Ciara fra Irland, italienerne Adriana og Carolina og fransk-kanadieren Véronique.
Ciara er 24 år, rundt 1,62 meter høy og på vei til Australia. Hun har et vennlig vesen, ser irsk ut, er vegetarianer og har tidligere drevet med hesteoppdrett.
Adriana og Carolina er henholdsvis 28 og 31. De er lange, slanke og elegante. Begge har mange tatoveringer, masse smykker og diverse dilldall (sånn som klær i dyremønster). Slik jeg forstår det, jobber de eller har jobbet med hår, sminke, mote og events rundt omkring.
Véronique er 35 år og rundt 1,72 meter høy, om jeg skal tippe. Hun veier 100 kilo, ifølge henne selv:
"Can this horse carry me? I am over 200 pounds"
Hun har kort hår, nesering og forteller at hun er allergisk mot kjøtt fra pattedyr (hva nå enn det betyr). Hun sier hun jobber som showdanser på en nattklubb to måneder i året og har fri resten.
Jeg tenker at dette kan bli seks lange og interessante dager.
Etter lunsj hjemme hos moren til guiden vår, Kanjeet, og litt mer kjøring er vi klare til å komme oss på hestene.
Min er den største av dem. Han heter noe som begynner på «Har», slik jeg oppfatter det. Han blir derfor Harald.
Harald liker å ta styring. Den første dagen ligger han stort sett i front, helst foran guiden. En naturlig leder vel passende navnet.
Det tar imidlertid ikke lang tid før det blir klart at forkunnskapene hos gjengen er ulike. Det er klart ikke merket som en nybegynnertur i turen. Likevel er det ganske åpnebart at Véronique ikke har peiling på hva hun gjør. Hun vil også verken forsøke å trave eller galoppere.
Det blir derfor en del venting.
Hun får imidlertid plutselig fart på seg når andreguiden, Ruslan, gir hesten hennes et klaps på ræva.
Bildene, tatt helt tilfeldig, taler for seg selv:
For et syn å bevitne.
Véronique roper ut i en skjærende lyd:«I broke my back, I broke my arm».
Det ser vi raskt at hun ikke har.
Når vi spør om han kan komme seg oppå hesten roper hun «Nooo, I am bleeding so much», som da et et minisår på fingeren.
Dessuten mener også hun at hesten har tisset på tingene hennes. Det viser seg å være svette.
Etter mye om og men kommer hun seg opp på hesten igjen. Den neste halvtimen, og vel så det, gjentar hun «I did not consent, I did not consent» som en hakkete plate, med henvisning til Ruslans klaps på hesteræva.
Etter hvert kommer guiden (Kanjeet) ridende bort til meg og spør hva jeg synes om Véronique. Jeg prøver å være diplomatisk og sier at hun i alle fall er nybegynner.
«She is French», smeller det tilbake.
«I never take French people. They are sadly all the same, always complaining, always trouble. If I knew she was French I would never reply to her message, but she text from Canadian number and now it is too late.»
Jeg nikker. Har aldri hatt mye til overs for franskmenn.
Stemningen tar seg heldigvis opp etter hvert. Kanjeet drar fram øl og sigaretter, deler ut og setter på «Sarà perché ti amo» på mobilen.
Det hjelper.
Klokken fem ankommer vi leiren. Den består av en campingvogn, et skur, en innhegning med sauer og en gammel Audi. Det hele tilhører en lokal familie som bruker stedet som en støl om sommeren.
Campingvogna er veldig sjarmerende. Det er i grunnen hele stedet.
Til middag får vi plov, en risrett med kjøtt, gulrøtter og løk som servers med masse brød, såkalt "nan".
Kvelden tilbringes i campingvogna, hvor jeg attpåtil får min egen alkove. For en luksus og for en dag.