Det er en ny dag og nye muligheter for å komme seg til Kina.
Jeg er heldig og får napp på første trailer hos en hyggelig kirgiser som heter Oban.
Det som er spesielt med grenseovergangen mot Kina er at området er ganske militarisert. Den kirgisiske grenseposten er 50/60 kilometer før den faktiske grensen. Også på kinesisk side er selve passkontrollen langt fra grensen.
Det henger sammen at dette var en av grenseovergangen mellom Kina og Sovjetunionen, som hadde et svært anspent forhold under deler av den kalde krigen. Grensa var da også stengt i lange perioder.
Turen går imidlertid strålende. Det er fantastisk vær og utsikt mot Tiah Shan-fjellkjeden, med flere topper på godt over 7000 meter.
Litt over klokken 8 når jeg Tourgart, som ligger på rundt 3750 høydemeter.
Jeg kommer meg bort til grenseposten ved fot. Men der er det også stopp. De kirgisiske vaktene forteller meg at de på kirgisisk side i utgangspunktet kan slippe meg igjennom. På kinensisk side er det imidlertid ikke sjans. Jeg får derfor ikke passere. Jeg må vente til mandag.
Kjempebom.
Neste oppgave er å komme seg tilbake til trailerkafeen, som er ca 100 kilometer borte. Det viser seg å ikke vært alt for enkelt. Det er få biler og trailere som passerer på morgenkvisten.
Og jeg står å haiker i rundt null grader i om lag halvannen time før jeg endelig får napp. Igjen hos en kirgiser, som jeg har glemt navnet på.
Han hadde fem barn og frue i Bisjkek. Hun lurte på jeg hadde barn.
Nei, svarer jeg.
Det var det å bare få seg, sa han. Det er det beste som finnes.
Tilbake i passkontrollen på kirgisisk side oppstår det kluss ved at jeg har stemplet ut av Kirgisistan og ikke inn i et annet land. Grensevaktene kan ikke forstå hvor jeg kommer fra og det er ikke helt enkelt å forklare. I hvert fall ikke uten dekning.
Jeg blir derfor stående å krangle med vaktene inne i bygget og det stresser meg ganske mye. Ikke fordi jeg ikke har tid. Men fordi alle eiendelene mine ligger i en trailer hos en person jeg verken kjenner eller kan navnet til og som jeg ikke kan se hos se. Det går heldigvis bra, men det verdt å huske på at grenseovergangser og passkontroller på denne siden av verden, kan være uforutsigbare. Det er man bør planlegge etter.
Fremme igjen på trailermotellet takker jeg hjertelig for turen og forteller at han er en god mann. Trailersjåføren svarer følgende, gjennom oversettelsesappen: «Vi kirgisere er et folk som ikke gjør andre noe vondt. Du kan stole på oss. Du kan ferdes her uten å være redd. Jeg ønsker deg en god og trygg reise, og at du kommer vel hjem igjen.»
Og jeg må si, Kirgisere er uten tvil det folkeslaget som har overasket meg mest positivt denne turen. Et utrolig vennlig og hjelpsomt folk.
Fremme på trailerkafeen møter jeg en annen som står grecsefast. Han heter «Joe» eller «…» og kommer fra Hong Kong. Og selv om det aldri er godt å fryde seg på andre ulykke, er det litt fint å vite at til og med kinesere kan bomme på grenseovergangen over Tourgart.
Joe forteller at har vært på ferie helt øst i Russland (mot Alaska) for å se Russlands aktive vulkaner i Kamtsjatka. Nå er han på vei inn i fjellene i Øst-Pakistan via Kina for å se stjernehimmel. Som mange fra Hong Kong snakker han også veldig bra engelsk.
Og jeg skal innrømme. Det er hyggelig med selskap fra noen det faktisk går an å prate med når man skal være «fast» et sted i to dager. Det er også en fordel at den aktuelle personen faktisk er fra Kina. Jeg får masse flotte tips om hva man gjøre i landet. Og enda viktigere, hva man ikke bør gjøre. Det kan nok komme godt med.