Endelig mandag!
Etter en god frokost på trailerkafeen er både Joe og jeg ute på veien og haiker.
Jeg har best hell og får først tak i en trailersjåfør. Det ved at jeg huker tak i en som er på vei mot traileren sin.
Turen forbi den kirgisiske passkontrollen og deretter grensepasseringen ved Torugart går relativt enkelt.
Fra den kirgisiske grensen får jeg haik med en ny kirgisisk trailersjåfør frem til den kinesiske grensen. Det er virkelig slik at det er kirgiserne man må sette sin lit til. Trailersjåføren slipper meg så av ved den kinesiske grensen, fordi det ikke er lov for turister å krysse den med trailer. Ei heller er det lov å krysse til fots. Den eneste veien er derfor å prøve å få sitte på i en bil.
Mens jeg prøver å stoppe biler ved grensen, treffer jeg på en skotte, Ryan, som er på vei andre veien. Han sykler faktisk fra Kina og tilbake til Skottland. Jeg spør hvordan turen har vært i Kina.
«Absolutely horrible to cycle in Xinjiang.»
Han fortalte at han ble stoppet hver tiende kilometer og avhørt av politiet. Det var så tungvint å bevege seg rundt, og ikke minst utrivelig.
Idet jeg sier adjø til Ryan, roper en kinesisk grensevakt på meg. Han har stoppet en bil, og sjåføren har lovet å ta meg gjennom det som er kjent som «no man’s land» (området mellom den kirgisiske og den kinesiske grensekontrollen) og videre til den kinesiske passkontrollen.
Den kinesiske grensen er nok den verste jeg noen gang har passert.
Først står du i kø en god stund.
Deretter er det fullstendig gjennomgang av alle eiendeler på gulvet, mens to nevrotiske damer peker og stresser. Jeg må tømme alle poser. I tillegg ber de meg vise bildene fra kamerarullen for å passe på at jeg ikke har tatt bilde av noe uanstendig (og dette er før jeg går inn i Kina).
Videre er det fotografering og skanning av alle fingrene, hele to ganger, og nye spørsmål.
Til slutt er det ny sikkerhetskontroll av tingene mine og ny sjekk av passet.
I tillegg til at det er mye saker og ting som må gjøres, er det en stressa og lite hyggelig stemning. Grensevaktene roper og kjefter rundt. Og det er ikke jeg som får gjennomgå, men de lokale kineserne som skal hjem.
Så er det enda mer venting før jeg kommer meg forbi første checkpoint i Kina.
Jeg forsøker å haike. Ingen vil imidlertid ta meg med.
Jeg tar derfor beina fatt og går til neste rasteplass, hvor det er et nytt kinesisk checkpoint. Jeg får da vite at det er forbudt for meg å sitte på med de mange trailerne som kjører forbi. Jeg må sitte på med en personbil.
Det viser seg ikke å være så enkelt. Det er også kaldt. Så mellom forsøkene på å stoppe biler er det knebøy langs veien det går i. Jeg får også lov til å gå inn i varmebua sammen med de kinesiske vaktene.
Etter en stund bestemmer vaktene seg for å hjelpe meg. Om det er medlidenhet eller om de bare er jævla lei meg, er ikke enkelt å si. De stopper imidlertid enhver bil som skal forbi og spør om de kan ta med en blond herøyfjerding til Kashgar.
Etter noen forsøk går det.
Vi stopper da en bil med tre veldig hyggelige kinesiske karer. Det viser seg at de er en gjeng kamerater på bilferie. De er supergira over at jeg er fra Norge: «Haaland, Haaland!»
Målet er Kashgar, som er den vestligste byen i Kina. Selv om det fra stedet jeg ble plukket opp og frem til byen er fem–seks nye checkpoint og jeg må frem med passet tre nye ganger, går turen veldig fint.
Vi ankommer klokken halv syv, og jeg sier adjø til gutta krutt.
Et spørsmål er om grensepasseringen kun var så strevsom fordi jeg var utledning. Svaret på det er nok nei.
Senere på kvelden møter jeg Joe. Han ankom klokken ti, etter å ha vært fast på grensen i Kina i hele seks timer(!) Ifølge ham er de kinesiske myndighetene enda mer skeptiske til kinesere som kommer fra utlandet enn til utlendinger. De liker best å ha dem hvor de kan kontrolleres.