Det er på tide å si adjø til Kuche. Før den tid har jeg likevel noen timer å slå i hjel.
Dagens joggetur går inni byens inntørket elv. Byen ligger nemlig i kanten på en av verdens tørreste ørkener og er inntørket store deler av året. Det en spesiell følelse å jogge et sted man føler det burde vært vann.
Etter løpeturen drar jeg får å møte Jay, kineseren som hjalp meg på togstasjonen i Kashgar. Nå har han kommet til Kuche, og vi har avtalt å besøke et gammeldags marked utenfor byen.
Det må jeg innrømme at ikke akkurat er et høydepunkt. Det er omtrent som et hvilket som helst marked inne i byen, bare litt billigere.
Under lunsjen skjer det imidlertid noe. Fire politibetjenter kommer inn på restauranten og ber meg forklare hva som er formålet med reisen, hvor jeg skal videre og så videre. Det er ikke første gang dette skjer i Kina. Det spesielle nå er at de ikke bare stopper meg på gaten, men faktisk har lett etter meg. Det går imidlertid fint.
Vi går videre fra restauranten for å se litt mer. En knapp time senere kommer en liten jente springende etter oss. Politiet leter visstnok etter meg igjen og vil ta en prat.
Det gidder ikke Jay og jeg (jeg har jo et tog å rekke). Vi praier en taxi så fort vi kan og kommer oss unna.
Tilbake på hostellet er det bare å pakke sakene og bestille taxi. Både bestyreren, Yolo og Fabi blir med ut for å si adjø. Det er veldig trivelig.
Neste stopp er Turpan, eller Tulufan, som kineserne sier.
Jeg reiser sammen med FeiFei, som tilfeldigvis skal med samme tog og attpåtil har samme vogn.
Togturen tar drøye syv timer. Denne gangen har jeg «hard sleeper», som er åpne båser uten dør, med seks køyer i tre etasjer. Det er lite fred å få.
Etter hvert setter jeg meg i restaurantvognen. Jeg får en alenebås. Tre rader lenger frem sitter det imidlertid tre jenter som fniser og ser min vei. Etter hvert vinker de meg bort til båsen sin.
Jeg tar turen over. Det er jo nesten alltid hyggeligere å spise sammen med noen.
To av jentene heter Yuki og Lilly. Navnet på den tredje husker jeg ikke.
Alle tre studerer på universitetet. Miss no name studerer marxistisk ideologi, mens Yuki og Lilly går andre året på engelskstudiet.
Det slår meg at det er litt spesielt å studere engelsk på universitetsnivå når en tredjedel av samtalen likevel må gå gjennom en oversettelsesapp.
Jentene er imidlertid veldig hyggelige, og ikke minst spandable.
Først insisterer Lilly på å gi meg 20 yuan, nesten prisen på en lunsj i Kina, som et minne om dem. Så må jeg ta imot en vannflaske, selv om jeg forteller at jeg har min egen. De deler snacksen sin, og når regningen for lunsjen kommer, nekter de blankt å la meg betale.
De er ellers særs opptatt av hva jeg synes om Kina, og kineserne. Ifølge dem er Kina verdens beste land. Myndighetene er dessuten flotte og rettferdige.
De har hørt at Norge har gratis helsevesen og utdanning. Det stemmer, sier jeg, og viser dem bilder fra Herøy og resten av Norge.
De er svært imponerte. Vi må ha en veldig flott stat, slik de har i Kina, sier de. Norge og Kina er egentlig ganske like, slår de fast.
Det er noen forskjeller, skyter jeg inn, mens jeg stirrer jeg ned på skjermspareren til hun uten navn. Den viser Mao Zedong, Kinas kommunistiske landsfar, som historikere anslår å ha vært ansvarlig for en politikk som kostet mellom 40 og 70 millioner mennesker livet (noen drept, men de fleste av sult).
Etter lunsj tar vi frem en kortstokk, og de lærer meg det de kaller kinesisk poker. Jeg lærer dem gribb tilbake. Når vi er ferdige, insisterer de på at jeg skal få beholde kortstokken som en gave.
Klokken er nesten tolv når vi nærmer oss Turpan. Det har vært en lang dag, og jeg er heldig som reiser med FeiFei. Hun har ringt eieren av Qincheng Youth Hostel, der vi skal bo. Siden det er sent skal han hente oss på stasjonen, hvis vi betaler 60 kroner. Enkleste avtalen å ta den der.