Neste morgen starter som de fleste: med en joggetur gjennom gatene. En stor fordel med Kina er at folk som regel står litt sent opp. Om morgenen har man derfor gatene nesten for seg selv.
Etter løpeturen har jeg lovet Fabi, en av dem som jobber på hostellet, å bli med på restaurant. Stedet er tydeligvis kjent på appen «Little Red Book», Kinas versjon av Instagram. Her skal byens beste lammelår serveres.
Fabi er virkelig en skrue. Han livnærer seg tydeligvis på å trade kinesisk krypto. Ellers lever han ungkarslivet fullt ut. Som han sier: «More women, more problems».
Etter lammelåret drar jeg inn til gamlebyen for å utforske enda mer. Det er mye liv i gatene, med dansere, musikk og folk overalt, og veldig mye flott å ta bilde av.
Det mange imidlertid virker å være mest opptatt av, er at det er en helgelending på besøk.
Jeg blir nemlig stoppet overalt av folk som vil ta bilde med meg. På et tidspunkt danner det seg faktisk en lengre kø av unge og gamle som venter på tur.
Ingen av dem snakker engelsk, selvsagt. Det finnes likevel ett unntak: en liten gutt med store briller, neppe mer enn ti år. Han blir raskt en tolk mellom meg og alle rundt oss. Jeg forteller for eksempel at jeg kommer fra Norge. Han oversetter til kinesisk, og ti stykker rundt meg nikker.
Da ser en ekte kremmer, som eier en slags kunstbutikk, sitt snitt til å tjene litt penger. Han tar tak i gutten og meg og leder oss inn i butikken sin. Etter oss følger fire–fem lokale som vil se hva som foregår.
Gutten begynner å oversette det mannen forteller om bildene, smykkene og alt det andre butikken har å by på. Jeg spør tiåringen om han kjenner butikkmannen. Nei da. Han er selv på ferie med familien og ble bare «huket tak i».
Jeg kjøper et par ting og ber gutten kreve et godt tips.
På kvelden har Fabi lovet å vise meg Kuches gamleby, som jeg for så vidt trodde jeg allerede hadde sett. Det viser seg å være feil. Gamlebyen er en god del større enn jeg trodde. Man kan faktisk gå i timevis blant gamle bygninger, statuer, butikker og livemusikk.
Underveis forteller Fabi livlig om Kina og uigurisk kultur. Han er uredd. Han spør meg for eksempel om Taiwan, og jeg svarer at vi ikke trenger å snakke om det. Han sier likevel rett ut at Taiwan burde være et eget land. Jeg lurer på om man ikke kan havne i fengsel for å si noe sånt.
Til slutt finner vi et sted å sitte der de spiller klassisk uigurisk musikk, såkalt muqam. Der sitter en eldre kar og spiller dutar, en slags gitar med to strenger, mens en annen synger det som angivelig er gamle dikt.
Ved siden av musikken er det en smed som holder, som er underholdende både for meg og ungene.